Uhøflige nordmenn?

Media har hatt noen uker med diskusjon om det mest interessante vi nordmenn vet, nemlig oss selv. Er vi så uhøflige og uvennlige som det påstås i leserbrevet i BT, eller er vi rett og slett bare bondske og konfliktsky? Og er det virkelig sant at moderne nordmenn er selvfornøyde rikinger som verken kan fikse husvask eller oppussing uten innleid, utenlandsk hjelp som vi ser ned på?

Svaret er sikkert både ja og nei. Akkurat som alle andre folk er også nordmenn forskjellige; det er forskjell på by og land, landsdeler og generasjoner. Til og med klassebakgrunn har vi lært har betydning for om man drar på handletur til Sverige, leser aviser eller om man blir sosialist eller FRPer. Men mangelen på store fakter og small talk utelukker ikke automatisk gjestfrihet eller vennlighet.

moskus

At svenskene lenge har vært mestere på service, er ikke noe nytt, likevel har jeg hatt den verste serviceopplevelsen noensinne nettopp i Sverige. I Herjedalen skulle mannen min og jeg se på et moskus-prosjekt som det ble hyppig reklamert for i bygda vi bodde vi, men å finne stedet ble plutselig uventet vanskelig. Vi dro til plassen som stod oppgitt i brosjyren, men i fiskebutikken skjønte de verken hva vi sa eller ante noen ting om moskuser, der var det fiskekort, båtutleie og fiskeutstyr som var tingen. Ferden gikk dermed tilbake til turistkontoret, og det er verdt å nevne at avstandene mellom severdighetene i Herjedalen ikke er ubetydelige. Vi fikk igjen oppgitt fiskebutikken som lokasjon, og kjørte tilbake. Til vår store overraskelse oppdaget vi at moskus-møtestedet befant seg på baksiden av butikken.

biertan-fortress

Noen hevder at folk på landsbydga har en tendens til å være mindre høflige mot fremmede, men det stemmer heller ikke alltid. På landsbygda i Transylvania opplevde mannen min og jeg at hele landsbyen begeistret kom oss til unnsetning. Planen var egentlig å gå mellom de saksiske byene Biertan og Mediasch, men på grunn av regn måtte vi avbryte turen på et bittelite sted midt i mellom. Problemet var at det ikke gikk noen buss der, mobiletelefonene våre var uten dekning, vi hadde ikke rumensk telekort og behersket heller ikke språket. Damen i butikken visste råd, hun fikk sønnen sin til å hente mannen fra den siste gjenværende saksiske familien i landsbyen. Sakseren kom, med ham snakket vi om løst og fast på tysk (inkludert behovet for en taxi ) som han oversatte til rumensk for resten av de fremmøtte. Mannen fortalte damen i butikken at vi trengte transport til Mediasch, hun ringte den lokale taxisjåføren Romeo, og hele landsbyen vinket hele oss farvel da vi dro.

Personlig synes jeg det er to ting ved norsk høflighet som også sier noe om norsk kultur og historie. Det ene er at vi takker for maten, som min østerrikske au pair-familie noe forundret sa: «Nei, vi takker ikke for maten, vi gir i stedet komplimenter til personen som lagde den.» Det andre trekket ar at vi takker for sist når vi treffer hverandre. Av dette begrensede etnografiske materialet kliner jeg til og konkluderer med at vi nordmenn tradisjonelt er et fattig folkeferd (rundt 800 000 emigrerte til USA) fra grisgrendte strøk som verken er bortskjemte på mat eller sosialt samvær, men som er takknemlige for begge deler.

En søt historie

Deler av sjokoladeindustrien har en bitter ettersmak av barnearbeid og slaveri, men det har jeg ikke tenkt til å fokusere på denne gangen. I stedet har jeg lyst til å fortelle historien om Divine – verdens første sjokoladeselskap som er eid av kakaobønder!

Divine

Kakaokooperativet Koapa Kokoo ble dannet tidlig på 1990-tallet i Ghana med støtte fra Twin Trading og den nederlandske NGOen SNV. Tanken med kooperativet var å samle mange småbrukere og selge kakao direkte til det statseide selskapet Cocoa Marketing Company (CMC), i stedet for at småbøndene selv solgte kakaoen sin til statlige agenter. Visjonen til Kuapa Kokoo var å gi kakaobøndene en rettferdig pris, øke kvinners deltakelse på alle nivåer i kooperativet og bidra til miljøvennlig dyrking av kakao.

Egg

Med Fair Trade-sertifisert kakao fra Ghana. Kjøpt hos Friends Fair Trade.

Allerede i 1997 bestemte bøndene seg for at de ønsket å utvikle en sjokolade som skulle konkurrere på massemarkedet sammen med etablerte, store sjokolademerker. The Day Chocolate Company ble opprettet i 1998 sammen med Twin Trading, og Divine melkesjokolade dukket opp i britiske supermarkeder julen samme år. Med på laget hadde Kuapa Kokoo The Body Shop, Christian Aid og Comic Relief, i tillegg til hjelp fra The Department for International Development og NatWest.

Kuapa

Fra starten har deler av overskuddet fra sjokoladesalget gått tilbake til kakaobøndene i Ghana. Bøndene har også reell innflytelse i utviklingen av selskapet ved å ha verv i styret. Da The Body Shop ga aksjene til Kuapa Kokoo i 2006, økte kakaobøndenes aksjeandel til 45%. I dag får 65 000 småbrukere en rettferdig pris for varene sine gjennom Kuapa Kokoo.

Små egg

Perfekt i påskeegget!

Divine har, med god grunn, fått en rekke utmerkelser for sjokoladen sin, og fås nå kjøpt i 12 forskjellige land i tillegg til Storbritannia og på nettet. I Norge finner du sjokoladen hos Deli de Luca, utvalgte Meny-butikker og hos Friends Fair Trade. God påske!

Retten til å mene, si, blogge og tvitre

En av fordelene med et demokrati er friheten til å kontakte politikere for å prøve å påvirke dem i ønsket retning. I går for eksempel sendte jeg en tweet til Jens Stoltenberg med en oppfordring om å forby pelsoppdrett.

Ja, til og med kritisere norske myndigheter og politikere kan man uten å risikere livet. Det er ikke like selvsagt alle steder. Bloggeren Maikel Nabil ble fengslet fem ganger fordi egyptiske myndigheter ikke likte det han skrev. Journalisten Anna Politkovskaya ble drept i 2006 fordi hun satt søkelyset på menneskerettighetsbrudd i Russland, mens kinesiske myndigheter straffer journalister de mener undergraver ettpartistaten. Felles for de tre statene er motviljen mot kritikk, og viljen til å slå hardt tilbake mot fiender.

For å leve i frihet måtte Maikel Nabil flytte fra Egypt. Nå bor han i Tyskland, og holder blant annet foredrag om situasjonen i hjemlandet. En situasjon som «kan eksistere fordi andre land ikke vet hvor ille det er,» sa Nabil på Menneskerettighetsuka i Oslo. For eksempel har over 12 000 sivile egyptere blitt stilt for militær domstol og idømt fengselsstraffer for å bruke ytringsfriheten sin.

Nabil understreket at internasjonale kampanjer har effekt slik som Amnestys kampanje for hans løslatelse. Gjennom Amnesty kan nå vi i Norge komme tettere på aktivister i Midtøsten og Nord-Afrika gjennom twitterkontoen @MENAvoices som inneholder aktivistenes meldinger oversatt til norsk. Amnesty oversetter til arabisk for de som vil gi direkte respons til aktivistene. Er du ikke på Twitter ennå, er dette en god grunn til å starte nå.

M6

Kommentar: Informasjonen om Kina, Russland og Egypt er hentet fra morgenseminarene på Menneskerettighetsuka i Oslo.

Bælfine greier

 

Prekæs

 

Te hælja er de dialektfest på Litteraturhuset i Fredrikstad me foredrag, sang og spell. Å i morræ blir til å me avvisa gitt ut på dialekt. Foredraga handlær blant aent om at noen ente holder på dialekta si. Jæ ær en av døm, se. Kommer fra Fredrikstad, men som «prater» og ente prekær. For e stønn sia møtte jæ e dame i fra Tromsø, å da ho hørte hvor jæ kom fra, sa ho: «Men kor har du gjort a dialekta di, jente?» «Det er ikke alle i Fredrikstad som snakker dialekt,» sa jæ. De sier jæ ofte, men de jæ skulle ha sagt var «De ær fordi jæ ær så ille jålete. Jæ harnte løst te å preke sånn ute blant folk. De virkærnte helt serriøst.»

Å de ærnte bara jæ som syns de ær fløvt å preke, det er stadig færre onge folk i Fredrikstad som brukær dialekta. Venninna mi sa på jobben sin en gang: «Hvor har dere påsane hen?» Å da fikk ho til svar: «Hysj, du kan ikke prate sånn. Det er kunder her!» Da følærn sæ ente så høy i hatten.

Å så hjalp de jo ente, at han Vinje, som er proffesor å greier, sa at Fredrikstad-dialekta var den styggaste i hele lannet. At dialekta ente ær bælvakker ær jæ enig i, men den styggaste i hele lannet, d ærn ente. De ær dialekter hær i Norge som du ente skjønner hva døm sier for no en gang. I etterti har han Vinje sagt aten angrær på de han sa, men tydlivis ente så gørmye.

Jæ klarer å kammuflere ganske godt hvor jæ ær fra, men avsløras på diftongane. Døm som føllte me i norsktimane vet at folk langs svenskegrensa ente har diftongar på grunn a svensk språklig påvirkning. De kallas for monoftongisering. Jæ klarer ente å si «au», men uttalær de som «øv». Da blire «søv» om «sau» og «tøv» om «tau».

Selv om jæ slutta å preke for mange år sia, så gleder de mitt Fredrikstad-jærte at Oslo-folk har bynt å preke me Østfold «l». Ja, til å me på Smestad (å der ærøm jålete, se) ære ongar som har inkorporert Østfold «l»en i språke. Av lokkalpatriotiske grunnær håpær jæ den sprer sæ til hele lannet.

Ønskar alle i Fredrikstad e fin feiring av dialekta! Vi prekæs.