Lykken er et esel som ruller seg

Til forskjell fra sykler har esler egenvilje – det er ikke uten grunn man sier sta som et esel. Nøkkelen til en god tur er å bli venner med eselet.

100_0844

For noen år siden var mannen min og jeg øko-turister i Romania. Sammen med eselet Zada, gikk vi fra gård til gård i fem dager, ca 1 mil om dagen. Det er vakker natur i Apuseni i Transylvania med rullende åser og en blanding av skog og dyrket mark. Alle stedene vi overnattet på serverte mat som var dyrket på gården, i tillegg til egenprodusert ost, egg og melk.

100_0835

Etter en øvelsesedag i landsbyen var vi klare for å legge ut på tur utstyrt med reiserute, kart og eselmanual. Zada bar baggasjen vår på rundt 10 kg, vanligvis pleide hun å bære to melkeflasker på 20 kg hver for gjeterne ned fra fjellet, så dette var litt ferie for henne også. Marsjen startet med et muntert «hej» (rumensk eselinstruksjon som betyr «start») og stoppet brått for en liten spisepause i grøftekanten. Dette gjentok seg et par ganger, før Zada godtok den nye eselføreren.

100_0881

Det er viktig at eselet får hvilt seg med jevne mellomrom, ellers tar eselet selv affære med en bråstopp. I henhold til eselmanualen, skal man verken dytte eller dra et esel som ikke vil gå, det fører i stedet til ytterligere stans. Ved stopp er det bare å smøre seg med tålmodighet. Vi fant ut at et kvarter pause hver andre time og en lengre pause på 30 til 45 minutter midt på dagen var helt perfekt.

100_0884

I den lange pausen tok vi av Zada sal og pledd, og børstet pelsen hennes fri for svette. Hun gressset, slappet av og fikk godbiter. Esler spiser det meste, men kan få dårlig mage av frukt, derfor bestod den daglige fruktkvoten bare av et eple eller en plomme. I vår medbrakte eselmanual stod det at esler som trives ruller seg på bakken – til vår store lettelse gjorde Zada akkurat det.

100_0889

I likhet med folk trenger også esler oppmuntring og ros, derfor fikk Zada ofte høre at hun var «bună măgar», et flink esel. Godord alene er ikke nok, godbiter må til. Mat i rette mengder, en godbit et par ganger i timen, viste seg å være god motivasjon. Zada var spesielt begeistret for gulrøtter og smørkjeks som ble innkjøpt i en liten nærbutikk i Belis. Nærbutikker på landsbybgda i Transylvania har forøvrig et underlig vareutvalg bestående sprit, godteri og lightere, matvarer selges sjeldent da de fleste som bor der er selvforsynte. Godbiter, ros og pauser førte til jevnt og godt tempo. De første gangene det ble bråstopp prøvde vi å få i gang eselet ved hjelp av godbiter, men Zada lot seg ikke bestikke…

100_0864

På fjellet i Transylvania er det mange dyr som går fritt, slik som disse svære arbeidshestene. De viste stor interesse for vårt lille esel, og var ekstremt innpåslitne. Mannen avledet dem ved å peke og si «shhh» med myndig stemme, akkurat som på Hundeviskeren. Løshundene var det vanskeligere å riste av seg. Vi opplevde flere ganger at løshunder samlet seg i flokk for først å gå bak oss, og deretter sirkle rundt oss. Det er en ubehaglig opplevelse, og det eneste som virker er å true med å kaste sten.

100_0843

Ingen skummel hund, derimot en søt og lykkelig gris.

Redsel kan også føre til bråstopp. Zada likte ikke å gå ned bratte bakker eller tråkke i vann hun ikke så bunnen av, men stoler eselet på føreren, blir det med der føreren går. Da var det opp til meg å vise at det slettes ikke var farlig å gå ut i elva, selv om jeg ble våt på bena. Å kjefte og bli sint gjør eselet til å bli enda reddere, et av eslenes naturinstinkter er nemlig å stå helt stille når de blir redde, så kjefting gjør stoppen enda lengre. For ordens skyld; vi verken kjeftet på esler eller kastet sten på løshunder.

100_0842

Esler er et dyr mange i Transylvania har et godt forhold til, og vi vakte oppsikt der vi kom vandrende gjennom landsbyene. Mange stoppet for å prate og tilby oss vann, byfolk fra Bucuresti tok til og med bilder. Eselvandring anbefales på varmeste for mye frisk luft og sol, god mat, i tillegg til kontakt med dyr og mennesker.

100_0811

 

Vakre omgivelser for alle

3 mil utenfor Gøteborg ligger et stykke Storbritannina i form av Tjolöholm Slott. Bygningene på området er inspirert av tanken om at vakre omgivelser gir lykkeligere mennesker.

Tjoløholm Slott

Bildet er lånt fra tjoloholm.se

Slottet ble bygd av familien Dickson, en kjøpmannsfamilie fra Gøteborg med skotske aner. Tjolöholm var ferdig i 1904, og slottet hadde det nyeste nye; dusjer fra Berlin, vegg til vegg-teppe, tapeter fra Liberty og en av verdens første støvsugere. Støvsugeren var så tung, at den ble dratt av hester utenfor bygningen. Det sier seg selv at det ikke var fru Blanche Dickson som stod for støvsuging og vinduspuss, en hel tjenerstab var nødvendig for å drive Tjolöholm. I tillegg til staben inne i huset, arbeidet det blant annet også gartnere, kusker og landarbeidere. En del av arbeiderne bodde i Allmogebyen på slottseiendommen.

Allemoge5

Slottet og Allmogebyn ble bygget i tråd med idealene til Arts and Crafts-bevegelsen (den britiske utgaven av Jugend): vakre omgivelser er bra for mennesket og skaper et bedre samfunn. Dickson-familien var både opptatt av datidens arkitektur-trender og moderne ideer om sosial ansvarlighet.

Rød stuga

Byen til arbeiderne bestod av lettstelte stuer, inspirert av svensk allmuestil. Stuene var populære blant arbeiderne, og førte til at de ble lengre på stedet.

Kirke

Det ble også bygd en kirke på eiendommen som ble frekventert av herskap og tjenere. Fru Dickson hadde sogar en egen snarvei gjennom skogen til kirken.

Utsikt

I dag drives Tjolöholm Slott av Kungsbacka kommune, og er et populært sted for bryllup med egen kirke og overnattingsmuligheter i Allmogebyn.