Bælfine greier

 

Prekæs

 

Te hælja er de dialektfest på Litteraturhuset i Fredrikstad me foredrag, sang og spell. Å i morræ blir til å me avvisa gitt ut på dialekt. Foredraga handlær blant aent om at noen ente holder på dialekta si. Jæ ær en av døm, se. Kommer fra Fredrikstad, men som «prater» og ente prekær. For e stønn sia møtte jæ e dame i fra Tromsø, å da ho hørte hvor jæ kom fra, sa ho: «Men kor har du gjort a dialekta di, jente?» «Det er ikke alle i Fredrikstad som snakker dialekt,» sa jæ. De sier jæ ofte, men de jæ skulle ha sagt var «De ær fordi jæ ær så ille jålete. Jæ harnte løst te å preke sånn ute blant folk. De virkærnte helt serriøst.»

Å de ærnte bara jæ som syns de ær fløvt å preke, det er stadig færre onge folk i Fredrikstad som brukær dialekta. Venninna mi sa på jobben sin en gang: «Hvor har dere påsane hen?» Å da fikk ho til svar: «Hysj, du kan ikke prate sånn. Det er kunder her!» Da følærn sæ ente så høy i hatten.

Å så hjalp de jo ente, at han Vinje, som er proffesor å greier, sa at Fredrikstad-dialekta var den styggaste i hele lannet. At dialekta ente ær bælvakker ær jæ enig i, men den styggaste i hele lannet, d ærn ente. De ær dialekter hær i Norge som du ente skjønner hva døm sier for no en gang. I etterti har han Vinje sagt aten angrær på de han sa, men tydlivis ente så gørmye.

Jæ klarer å kammuflere ganske godt hvor jæ ær fra, men avsløras på diftongane. Døm som føllte me i norsktimane vet at folk langs svenskegrensa ente har diftongar på grunn a svensk språklig påvirkning. De kallas for monoftongisering. Jæ klarer ente å si «au», men uttalær de som «øv». Da blire «søv» om «sau» og «tøv» om «tau».

Selv om jæ slutta å preke for mange år sia, så gleder de mitt Fredrikstad-jærte at Oslo-folk har bynt å preke me Østfold «l». Ja, til å me på Smestad (å der ærøm jålete, se) ære ongar som har inkorporert Østfold «l»en i språke. Av lokkalpatriotiske grunnær håpær jæ den sprer sæ til hele lannet.

Ønskar alle i Fredrikstad e fin feiring av dialekta! Vi prekæs.

Legg igjen en kommentar