Verdens beste

Verdens beste kake kommer ikke fra Kvæfjord, men fra Transylvania. Kürtőskalács ble opprinnelig grillet over åpen varme, men har ingenting til felles med pinnebrød.

 Kürtőskalács

Første gang jeg smakte kürtőskalács var i en liten sjappe, nærmest et høl i veggen, ved jernbanestasjonen i Debrecen. Kaken var varm, blank og hadde en sprø skorpe bestrødd med sukker og kanel. Mannen og jeg var enige i at den var det beste vi hadde smakt, og at kaken (som vi ikke klarte å uttale navnet på) soleklart slo vafler.

Skorsteinskake

Bildet er lånt av Snurren

Avstand gjør ofte ting enda mer attraktive. Det gikk flere år før vi smakte kürtőskalács igjen, men vi glemte den likevel ikke. Først da vi feiret nyttår i Budapest kom vi over en bod på julemarkedet som solgte de grillede kakene. Etter det kjøpte vi kaken på markeder og i en bod på Várhegy, Slottsfjellet, i Budapest. De siste årene har det dukket opp flere kürtőskalács-steder i Budapest, for eksempel på t-banestasjonen Deák tér.

Julemarked

Lykken var stor da vi oppdaget Snurren julemarkedet i Spikersuppa. Det norske navnet på kaken er skorsteinskake, og den lages på stedet. Etter køen å bedømme, er det ikke bare Mannen og jeg som synes det er godt med kürtőskalács.

skorsteinskake

Har du ikke smakt den ennå, så ta deg en tur mens julemarkedet fremdeles er i drift. Etter jul blir det vanskligere å oppdrive skorsteinskake, men Snurren leverer også på bestilling. Kaken er gansk søt, så en kürtőskalács er mer enn nok for to. Perfekt både til te og som turmat!

Skorsteinskake på tur

Fra Hammeren til Bjørnholt med ekstra god niste.

Bælfine greier

 

Prekæs

 

Te hælja er de dialektfest på Litteraturhuset i Fredrikstad me foredrag, sang og spell. Å i morræ blir til å me avvisa gitt ut på dialekt. Foredraga handlær blant aent om at noen ente holder på dialekta si. Jæ ær en av døm, se. Kommer fra Fredrikstad, men som «prater» og ente prekær. For e stønn sia møtte jæ e dame i fra Tromsø, å da ho hørte hvor jæ kom fra, sa ho: «Men kor har du gjort a dialekta di, jente?» «Det er ikke alle i Fredrikstad som snakker dialekt,» sa jæ. De sier jæ ofte, men de jæ skulle ha sagt var «De ær fordi jæ ær så ille jålete. Jæ harnte løst te å preke sånn ute blant folk. De virkærnte helt serriøst.»

Å de ærnte bara jæ som syns de ær fløvt å preke, det er stadig færre onge folk i Fredrikstad som brukær dialekta. Venninna mi sa på jobben sin en gang: «Hvor har dere påsane hen?» Å da fikk ho til svar: «Hysj, du kan ikke prate sånn. Det er kunder her!» Da følærn sæ ente så høy i hatten.

Å så hjalp de jo ente, at han Vinje, som er proffesor å greier, sa at Fredrikstad-dialekta var den styggaste i hele lannet. At dialekta ente ær bælvakker ær jæ enig i, men den styggaste i hele lannet, d ærn ente. De ær dialekter hær i Norge som du ente skjønner hva døm sier for no en gang. I etterti har han Vinje sagt aten angrær på de han sa, men tydlivis ente så gørmye.

Jæ klarer å kammuflere ganske godt hvor jæ ær fra, men avsløras på diftongane. Døm som føllte me i norsktimane vet at folk langs svenskegrensa ente har diftongar på grunn a svensk språklig påvirkning. De kallas for monoftongisering. Jæ klarer ente å si «au», men uttalær de som «øv». Da blire «søv» om «sau» og «tøv» om «tau».

Selv om jæ slutta å preke for mange år sia, så gleder de mitt Fredrikstad-jærte at Oslo-folk har bynt å preke me Østfold «l». Ja, til å me på Smestad (å der ærøm jålete, se) ære ongar som har inkorporert Østfold «l»en i språke. Av lokkalpatriotiske grunnær håpær jæ den sprer sæ til hele lannet.

Ønskar alle i Fredrikstad e fin feiring av dialekta! Vi prekæs.