Retten til å mene, si, blogge og tvitre

En av fordelene med et demokrati er friheten til å kontakte politikere for å prøve å påvirke dem i ønsket retning. I går for eksempel sendte jeg en tweet til Jens Stoltenberg med en oppfordring om å forby pelsoppdrett.

Ja, til og med kritisere norske myndigheter og politikere kan man uten å risikere livet. Det er ikke like selvsagt alle steder. Bloggeren Maikel Nabil ble fengslet fem ganger fordi egyptiske myndigheter ikke likte det han skrev. Journalisten Anna Politkovskaya ble drept i 2006 fordi hun satt søkelyset på menneskerettighetsbrudd i Russland, mens kinesiske myndigheter straffer journalister de mener undergraver ettpartistaten. Felles for de tre statene er motviljen mot kritikk, og viljen til å slå hardt tilbake mot fiender.

For å leve i frihet måtte Maikel Nabil flytte fra Egypt. Nå bor han i Tyskland, og holder blant annet foredrag om situasjonen i hjemlandet. En situasjon som «kan eksistere fordi andre land ikke vet hvor ille det er,» sa Nabil på Menneskerettighetsuka i Oslo. For eksempel har over 12 000 sivile egyptere blitt stilt for militær domstol og idømt fengselsstraffer for å bruke ytringsfriheten sin.

Nabil understreket at internasjonale kampanjer har effekt slik som Amnestys kampanje for hans løslatelse. Gjennom Amnesty kan nå vi i Norge komme tettere på aktivister i Midtøsten og Nord-Afrika gjennom twitterkontoen @MENAvoices som inneholder aktivistenes meldinger oversatt til norsk. Amnesty oversetter til arabisk for de som vil gi direkte respons til aktivistene. Er du ikke på Twitter ennå, er dette en god grunn til å starte nå.

M6

Kommentar: Informasjonen om Kina, Russland og Egypt er hentet fra morgenseminarene på Menneskerettighetsuka i Oslo.

Legg igjen en kommentar